|
|
|
www.kaasan.org
|
Informasjonen på denne siden er i hovedsak basert på en artikkel i avisa Gaula den 19/2-2003, av Åsmund Snøfugl. I 1912 bygde Arnt E. Gylland og Mikkel Larssen Krogstad kraftverk ved bekken Gylla i Horg. Helt frem til 1966 var kraftverket i drift og forsynte på det meste hele Gyllgrenda og Krogstad-gardene og helt nede ved Hovinsåsen med elektrisk strøm. Ennå står rester av kraftstajonmaskineriet ved Gyllbekken og minner om ei tid som var. Arnt og Mikkel var tidlig ute med å ta i bruk elektrisiteten og utnytte vasskrafta i Gylla. Men lenge før kraftstasjonen ble bygd var kreftene i vatnets ferd nedover Gyllbakkene utnyttet. Både sagbruk og kverner hadde hentet drivkraft fra Gylla, likeså dreiehus i forbindelse med den tradisjonsrike rokkeproduksjonen i grenda. Ei av kvernene lå på nordsida av bekken, rett ovenfor der Grandalsbekken renner ned i Gylla. Bonden på Gylland hadde først ei oppgangssag, men senere ble det sirkelsag. Da kraftverket var bygd, ble sagbruket flyttet nærmere hovedvegen. Nå var det ikke lenger nødvendig å ha sagbruket ved bekken, når energien kunne føres i ledninger fram til sagstedet. Sagbruket ble bygd der hvor Inga Wollan i dag har bolighus. Tomta der er sener kalt Sagtomta. Arnt E. Gylland(1859-1951) var bonde på den gamle lensmannsgården Gylland, som idag drives av barnebarnet Olav Gylland. Mikkel L. Krogstad(1837-1917) hadde Innistu Krogstad, på den andre sida av Gaula. Han var svigerfar til Arnt. Begge gardene hadde mye skog, i Gylland drev de sagbruk, og i Innistu hadde de planer om det. Det var først og fremst sagbruka som fremskyndet realiseringa av kraftverk. Men ønsket om å skaffe elektrisk lys på gardene var også drivkraft. I 1911 kom en ingeniør på befaring, for å se på mulighetene for kraftverk i Gylla. Han foretok en beregning av kraftpotensialet og kostnader. Prisen ble kalkulert til 22550 kroner av ingeniørfirmaet Siemens Schuckert i Trondheim. Det var en svær sum på den tiden. Men Arnt og Mikkel var bestemt på å sette i gang, og året etter ble kraftverket bygd. Kraftmaskineriet og rørene kom med jernbane, likeså sement og materiale og utstyr ellers til byggeprosessen. Bly til å tette skjøtene i rørgata ble også fraktet fram. Sannsynligvis kom alt dette med tog til Hovin jernbanestasjon. Med hest ble det så fraktet til Gyllgrenda. Fra hovedvegen nede i dalen og opp til Grandalslykkja der verket først ble bygd, var det et par kilometers bratt kjøreveg, I tillegg til hestekraft måtte en bruke taljer for å få opp det tyngste utstyret. Gyllvatnet var oppdemt fra før med en tredemning, men nå ble demningen kraftigere og større, bygd med sten og mur, og det ble anlagt en inntaksdam sør for Milthaugen. I 1920-åra ble kraftverket flyttet lengre ned i bekken, til like bortenfor Gylland-gården, slik at fallet i bekken skulle bli bedre utnyttet. Da inntaksdammen ble bygd, ble sand hentet fra Nordbakkan, en 2-300 meter unna. Sanden ble båret i sekker opp til demningen. Demningen besto av to kraftige murer, med sten i mellom, og på toppen en støpt plate. En liknende demning ble anlagt på Gyllvatnet i stedet for den gamle tredamningen. Det ble hentet lysstolper fra Råsjøen. Ranke furutre som egnet seg til stolper. Det ble bygd kraftlinje fra Gylland, over Gaula og til Innistu Krogstad. De som ville abonnere på strøm, hadde ansvaret for bygging av linje videre fra Krogstad. Ei linje gikk videre derfra og helt til Hovinåsen. Fredrik Hovin på Åsen var nordligste abonnent. Fra kraftstasjonen ble det reist stolper og trukket ledninger til Kåsan, Aunet, Grandalslykkja, Gyllbakkan og Gylløkkja. Det var et stort øyeblikk da kraftmaskineriet ble satt i gang og den 40Kw store dynamoen begynte å omskape bekkens kraft til lys og energi kom til gårdene. Dette var en revolusjon som brakte gyllbyggene og krogstadfolket mange skritt fremover. Kraftstasjonen i Gylla var antagelig en av de aller første i dagens Melhus kommune. Etter hvert var det et stort antall husstander som fikk kraft fra verket i Gylla. I 1930-åra fikk Horg sitt kommunale kraftverk og da gikk abonnenter nord for stenbruddet (ikke langt fra jernbanestasjonen) over til kommunal kraft. Olav Gylland kan huske at abonnentene betalte 100 kroner året for strømmen. Det høres ut som liflige toner for nåtidens el-abonnenter, som nettopp har mottatt strømregninger. Det var likestrøm som ble produsert i Gylla Kraftverk. Etter hvert som heimene ble utstyrt med flere elektriske hjelpemidler, ble behovet for elektrisk strøm større. Mest praktisk hadde det vært med 220 volt vekselstrøm. Med likestrøm var det visse begrensninger. Det gikk greit med komfyrer, lyspærer og endog fjernsynsapparatene som kom. Men en hel del var det problemer med. Olav forteller at de heime hadde en radio med løs bakvegg. Den ble tatt ut og en kloss ble vendt og innstilt etter strømstyrken som ble levert på kraftnettet. De hadde også gjerne et lager av lyspærer, som kunne skiftes etter hvert som spenningen endret seg. Joda, det var etter hvert mye å passe på og ta hensyn til. I en trukers tid før våronna gikk som regel sagbruket for fullt. Da ble det knapt med strøm til de andre på nettet. Økende privat strømforbruk, og minkende produksjon på grunn av slitasje på utstyr og tap i nettet, gjorde at det ble vanskelig å skaffe nok til alle. I styggvær hente det at en måtte koble fra strømmen som gikk i ledning over Gaula til Krogstad. Uventede problemer kunne også melde seg. Det hente det kom ål inn i vannrøret, og fisken ble ført ned til kraftstasjonen og kunne begrense vasstilførselen til turbinen. Under barfrosten i 1947 ble rørgata ødelagt og måtte repareres. Kraftverket krevde mye pass, og det måtte alltid være noen til stede på gården, som kunne holde oppsyn og rykke ut dersom det oppstod problemer i kraftstasjonen. Det var mange ting som talte for at kraftverket burde legges ned. Å investere i nytt og mer moderne utstyr, krevde store uttellinger. Da Mikkel Gylland første gang ville legge ned, gikk hele Gyllgrenda sammen i en storstilt dugnad og gav damanlegget en nødvendig overhaling. Det var på det tidspunkt elleve oppsittere igjen. Flom og uvær rev ned kraftlinja over Gaula, og kraftverket ble etter det leverandør bare til Gyll-gardene. Det ble bedt om en takst på eventuell ombygging av verket. Det ble for dyrt, og mye tilsyn, talte ikke til fordel for fortsatt drift. F.eks. var det ikke kulelager, men glidelager i kraftstasjonen. En gang for dagen måtte noen bort i stasjonen for å se til at alt fungerte som det skulle. Og om kvelden måtte en gjerne også dit for å regulere ned for natta. I 1966 ble kraftstasjonen stengt for godt. |
Bruk Tilbakemelding-skjemaet
for spørsmål om eller kommentarer til dette Web-området.
|
